En liten stemnings rapport

Først må jeg beklage en veldig ukomplette adventskalenderen som ble satt i gang en ivrig dag i desember. Jeg ble vel satt ut av spill av litt magetrøbbel og travle "førjulstider".

Morgenen 24. desember:
Jeg våknet opp litt senere enn vanlig, her i Nepal, denne julaftenen. Ingen vekkerklokke var satt på i dag. (Ville ikke på noen måte bryte det som måtte være av fortryllelse denne morgenen med alarmens nådeløse toner.) Ute hørtes lyder av biler, maskiner og mennesker. De var alle i full sving med sine daglige gjøremål. Det virket ikke som om noen andre enn meg og Camilla var klar over hvilken dag det var i dag. (Flertallet av nepaleserne ville vel ikke vist at det var 24. desember en gang – de bruker en annen kalender) Men der lå jeg og dro meg noen minutter til denne morgenen, i full visshet om at den store dagen endelig var kommet. I stuen var alt ryddig, juletreet på omtrendt 50 cm. sto pyntet, og varme juletoner strømmet fra noen puslete PC høytalere. Det ble tent lys, masse lys, og gardinene forble lukket denne dagen, i håp om å stenge ute alt som ikke minnet om norsk jul. Julefrokosten besto av hjemmebakte rundstykker med pizza saus og OST – noe verken meg eller Camilla hadde smakt siden vi ankom Nepal. For et gilde!



Å skulle feire jul i et land laaangt borte fra kjente og kjære er en ubeskrivelig følelse. Pinnekjøtt, pepperkaker og pyntede gater er så langt fra realiteten som det kan få blitt. Kristendomen i Nepal er relativt ny, og det gjør sitt til at julen på ingen måte blir den samme som hjemme. Det har lenge vært vanskelig å svelge det faktum at det ikke vil bli noe i nærheten av norsk jul i år.

Likevel begynner jeg å se verdien av den nepalesiske julen. Er det noe som står i fokus her, så er det JESUS. Det vi lett glemmer i alle tradisjoner, mas og julestress, er det som blir stående her. I førjulstiden Er det evangelisering, julesanger, dans og bibellesing som gjelder. Det blir sunget om Gud i gater, hjem og fra hustak. Grupper med ivrige ungdommer blir invitert til hjem og nabolag for å sprer det glade budskap.

Det deles lidenskaplig fra egne liv og møter med Jesus.

Flere hadde aldrig hørt om Jesus..
I Nepal er det over 75 forskjellige etniske grupper og det snakkes over 100 språk. Dette gjør sitt til at det er mange unådde folkegrupper enda.

En liten smak av dansingen..

Også juledagen (25. som her blir feiret) er sett på som en gylden anledning til å fortelle mennesker om Jesus. Det blir samlet til fest i kirken, med felleskap og måltid. Etterpå blir det igjen samling til bønn og mer felleskap i hjemmene.


Julekvelden:
Med alt dette i tankene fikk julen en litt annen mening enn bare gaver og pinnekjøtt.
Utover kvelden ble det bibelkos, soaking og Jesus. Igjen ble et mylder av levendelys tent i leiligheten. Både meg og Camilla var klare i finstasen, nydusjet og fine. Kakemennene var ferdig bakt og det lå en fred over hjemmet. Litt ironisk var det "Driving home for Christmas" som ble spilt på pcen i det øyeblikket. Men på sin måte gjorde også denne sangen sitt til å legge en varme over kvelden. Det skal også nevnes at det hele tre ganger ble ringt hjem på skype denne dagen. Å skulle være borte fra familien på en dag som julaften gjør at jeg kjenner litt ekstra på savn. Men dette har gjort at jeg de siste månedene mer og mer har sett verdien i familien og hvor godt det er å ha noen i ryggen når man er ute, og noen å være glad i som man om ikke så alt for lenge skal vende tilbake til.
Jeg tror ikke denne julen kunne blitt mer perfekt, omstendigehtene tatt i betraktning. Jeg har fått smake litt på hva som virkelig betyr noe, og det ville jeg ikke byttet bort for noe!

Slik så det ut i leiligheten vår denne fantastiske kvelden.

Frokosten falt sånn i smak at det ble gjentatt til kvelden...


Gledelig jul til dere alle!

10. Desember - Rajan

Dagens person er presidenten for studentene i NBCBS, Rajan.
At jeg skriver om han i dag har rett og slett med at han dukket opp i leiligheten vår i formidag, som han av og til finner det for godt å gjøre. Camilla og jeg sto og kjevlet ut siste rest av kakemanndeigen, så han joinet inn på sin første julekakebakst.

Rajan er en fantastisk fyr, som sprer liv, latter og glede hvor enn han er (tro meg!). Dette er en mann som ikke bryr seg om hva alle andre tenker, men lever utifra hva han mener er rett og bra. Som leder for studentene har han alles oppmerksomhet når han snakker og leder i bønn. Han er som mange andre nepalesere veldig åpen og inkluderende. Han stiller opp, er til hjelp og tar i et tak når det trengs. Rajen er vell en av de bedre vennene vi har fått så langt i Nepal. Det har blit MoMo spisin, turer på motorsykkelen, og mang en god latter i hans nærvær.


Fil. 4.4
Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!

9. Desember - Mr. KP

Siden det er første dag jeg skriver er det vell på sin plass at jeg introduserer sjefen i egen person: Mr. KP.
Til nå har han vært vår kontaktperson og sjef. Han er en meget opptatt mann og er involvert i alt fra den lokale kirken til IFES (Internasjonal Fellowship of Evangelical Students) hvor han forøvrig er den nylig tiltrådde generalsekretæren for sør-vest Asia regionene.
Dette er en mann som har lagt ned liv og egne interesser for Guds sak, og denne innstillingen har jeg mye å lære av.
Å være leder i Nepal er likevel noe litt annet enn å være leder i Norge. Lederstilen har sitt utgangspunkt i en hierarkistisk tankegang, noe som fører til at en leder har rett på respekt og lydighet. Lederens ord er lov, og da har man bare å føye seg:)

Men på hjemmebane har jeg likevel fått erfare en litt annen mann. Han leder den daglige devotionene med iver, og er inderlig hengitt når det kommer til bønn og lovprisning. Han har prøvd å forstå seg på norsk spilleglede, men måtte se forsøke tapt etter en runde ligretto..

KP er en flott Guds mann og fortjener sin respekt!

1. Sam. 12.24
Frykt bare Herren og tjen ham i sannhet, av hele deres hjerte!
Se hvor store ting han har gjort for dere!

Julekalender

Denne ideen har jeg "stjålet" fra en venn av min flotte reisevenninne Camilla.
Ideen går ut på å skrive om en ny person hver dag inntil den 24. desember.
Min tanke er å skrive om en ny nepaleser for hver dag, og ønsket er at mine kjære lesere kan få et lite innblikk i Nepal og de folkene jeg omgås. Kanskje det vil være mulig å lære litt om kultur og levesett i samme slengen?

En julekalender starter som regel 1. desember, men etter å ha blitt litt påvirket av nepalesere, så begynner jeg mine skriverier i "nepali time" – Så i mitt tilfelle blir det 9. desember, altså en smule sent..


(bildet er hentet fra: http://www.keyteq.no/sitefiles/site5000/files/artimg/keyteq-onsker-god-jul.jpg)

Alt er stille, veldig stille… Alt for stille.

Jeg våkner opp i halv 8 tiden denne søndagsmorgenen. Søndag er ingen helligdag i Nepal, og i dag som alle andre dager hadde jeg forventet å høre trafikkens støy trenge seg inn i den søvntunge leiligheten vår. Jeg ser på klokken, joda den er langt på dag for en vanlig nepaleser, nærmere lunshtid, men hvorfor så stille? Jeg rusler ut på altanen for å få et lite overblikk over situasjonen. Det er folk å se over alt, men hvorfor så stille? En skral sykkel humper bortover hovedgaten, og da slår det meg, INGEN BILER! Kathmandu er alltid fylt med busser, motorsykler, biler, støy og bråk, men ikke i dag. Det er ingen tuting å høre, alt er stille. Å våkne opp til stillhet er en sjelden begivenhet i Kathmandu, ikke vanskelig å skjønne at noe er i gjære.

Camilla og jeg gjør oss klar for kirken. Vell ute på gaten merker vi hvor annerledes alt er, der ligger en spenning i luften. Oppe ved motorveien ser jeg med ett årsaken til all stillheten. Maoistene er i streik! Vi snakker en ren menneskeblokade. Syklister hopper fort av syklene sine og triller stille forbil veisperringene. Skulle noen være så dumme å kjøre bilen på en dag som denne, vil maoistene gjøre det grundig klart for en at dette er IKKE dagen å gjøre det på. De står der klare, med det røde flagget høyt hevet. De 40% av landets befolkning som er tilhengere av maoistpartiet vil kreve sin rett. Hva som krever kan ingen virkelig svare på, men landet er stengt. All transport satt ut av spill. For en fotgjenger som rusler langs gatene er maoistene ingen trussel, og som hvit er man heller ikke noe mål for maoistenes protester. Med denne vissheten spaserte Camilla og jeg altså frimodig videre.

Denne dagen bærer Kathmandus bygater en helt ny stemning, en stemning av fred. Hovedgatene er nå blitt rene lekplass for både ung og voksen. Mursteiner gjør nytten som fotballmål for den som enda er sprek og har fotball-ferdighetene på plass. Ludobrett og bord er satt opp så folk med mindre kondis og mer tålmodighet også kan kjenne litt på spillegleden. Vi rusler rolig videre. Alle går i gatene, midt i gatene. Det gjør vi også. Det ser ut som rene folkevandringen. Folk trasker av gårde i et bedagelig tempo, slik bare nepalesere kan. Hvor de skal aner jeg ikke, men de har det ikke travelt. Vi setter kursen mot kirken.

Nå er det kveld og sakte, sakte begynner byen å kvikne til igjen. En og annen bil høres, og i morgen vil at være som før.. Nok en demonstrasjon har gått inn i rekken av maoistenes tilbakelagte protester. Men nå er alt som før…

…Trafikken og politikken…

I gode venners lag!

Her er vi på sightseeing ved Suembo Temple med en gjeng fra NBCBS... Et uforglemmelige øyeblikk:)




På tur i botanisk hage blir det også litt tid for "posing"..




Vell, når sant skal sies er jeg mektig overasket over det lave nivået på grimaser-laging her i Nepal.. Bare se selv..

Når læreren blir eleven...

Hver onsdag kveld leder meg og Camilla en biblegruppe på et sted kalt Tirannus Hall.
Tyrannus Hall fungerer som et internat hvor omtrent 20 kristne gutter fra landsbygden bor mens de studere i Kathmandu.
I begynnelsen var jeg bra spendt på hvordan det skulle gå å lede gruppen. Kristendom i Nepal er veldig nytt, de vi møter er endten første eller andre generasjons kristne. Å skulle undervise bibel for disse har vært en større utfordring enn forventet. Jeg mener, hvordan snakker man om å legge ned sitt liv for Jesus, når flere har ofret alt for Han?! Å leve som kristen i Nepal kan bety at man blir utstøtt fra familie, venner og samfunnet generelt. Familien er det sosiale og økonomiske sikkerhetsnettet for de fleste og det har derfor en helt annen betydning enn i Norge. Ikke bare er det sårt, men du mister alt, til og med din identitet. (Nepal er et gruppeorientert samfunn, og ens slektskap kan ofte være mye av fundamentet for respekt og verdi som menneske.)
For min del har det gått opp for meg den tiden jeg har tilbragt med nepalesere, at jeg har mye mer å lære fra dem enn jeg noen gang kan gi selv. Jeg kommer for å lære bort, men blir selv undervist, ikke gjennom ord men av hvordan de lever.
De kristne jeg har møtt har virkelig tatt Guds ord på alvor. De lever ett givende liv hvor de gir av tid, mat, husrom og kjærlighet.

En av de tingene jeg ønsker å lære her er nettopp det;
Å gi ubetinget!

"Nepali-girl" ...

Jeg liker å tro at en liten nepaleser begynner å ta form inni meg. I dag da vi trasket til skolen iført kurtha (10 min for sent ute, men likevell uten hastverk) fikk jeg likevell et lite tilbakeslag på den fronten.

Mitt i gaten der står det en elefant! Jeg som kun har sett én elefant tidligere stirrer som besatt. Både meg og Camilla stopper opp, peker, glor og kikker vanntro på "det underlige enorme". Dagens store atraksjon og taleemne, ingen tvil! En elefant på skoleveien, det blir det blogginlegg av ser du!
MEN! Samtidig kommer en skolebuss kjørende. Unger løper til vinduene, peker, ler og roper, men av HVA? Joda, de ler av de to rare hvite jentene kledd i kurtha, de to jentene som blir satt ut av spill på grun av en elefant, og som nå står midt i nepalitrafikkens kaos - uten å se seg for! Dagens store atraksjon og taleemne, ingen tvil!

Nei, så er det vel ikke blitt noen nepaleser av meg enda..

Første dager i Nepal

Fotografer: Camilla, Bishnu og meg

Uønsket besøk!

Mang en gang har jeg spurt meg selv og Gud hvorfor Han måtte skape edderkoppen! Aldri før har jeg stilt dette spørsmålet mer oppriktig enn nå.
Ikke bare er edderkoppene her større og mer fryktingytende enn hjemme, de har også oppnådd et helt annet nivå av sluhet. De minste av dem hopper. Og vi snakker hopp på opp imot 20 cm! De av den større typen er ekstremt raske og løper i tillegg sikksakk når en stakkar prøver å kvitte seg med dem. (Ikke helt uforståelig.. men til evig irritasjon og avsky for meg)


Mitt første møte med de store edderkoppene hendte noen dager etter annkomst. Jeg fikk gjort Camilla oppmerksom på krypet som hadde sneket seg inn i stuen. Vi begge ropte, skreik og bar oss og fikk til slutt tatt knekken på beistet som truet vår, til da, så bekymringsfrie tilværelse. KP, sjefen vår, kom styrtende opp i leiligheten vår. Bekymret som han var på grunn av bråket vi hadde stelt i stand, spurte han fort hva som hadde forårsaket slikt et leven så sent på kvelden. Triumferende sto vi der, mitt på stuegulvet, Camilla tilfreds med en sko i hånden, og jeg pekte strålende på det som på kort tid var blitt en omhyggelig flatklemt og godt skvist edderkopp kropp. "Look what we have killed!" KP var tilsynelatende lettet over at det ikke var noe verre, men forskrekket over at vi kunne finne på å drepe en edderkopp - som på ingen måte hadde gjort oss noe! Det måtte vi ikke finne på å gjøre igjen! En edderkopp skal man bare fint geleide ut døren (om nødvendig..)

Fra den dag av har vi drept edderkopper i stillhet! Dette gjøre hele aksjonen en smule mer spennende og om mulig enda mer skummel. Her om dagen fikk vi altså enda ett uønsket besøk, utfallet ble det samme som altid - Nok en edderkopp har måtte sett kampen tapt, til gode for at to bleikansikter skal få sin nattero...

Første skole dag!

Dagene flyr av sted og jeg innser nå at det er en stund siden sist jeg har gitt en lyd fra meg her. Men frykt ikke! Her er alt i skjønneste orden. Både meg og Camilla kom oss velberget gjennom besøket hos Maia sin søster. Ja, vi ble servert geitekjøtt og mye annet udefinerbart, men Hei! vi er fortsatt friske og raske.

Dagene går med til å øve på nepali, spise, lese, 4 timer lange møter på gulvet, bibellesing, utforsking av Kathmandu, ta bussturer på overfylte støyende nepali busser. Trafikken her er helt vill! For det første kjører de i "feil" kjørerettning (om de i det hele tatt gidder å bry seg om det vi kaller kjørerettning) OG her om dagen spurte jeg en taxi sjåfør hva fartsgrensen var, svare jeg fikk var en kort latter og ett trekk på skuldrene... ...

På mandag besøkte vi en barne skole i byen. Vi ble vist litt rundt og snakket en del med lederne for skolen. Skjeldent har jeg møtt noen som har lagt ned så mye av sitt liv for at andre mennesker skal få sine liv berørt og forvandlet av Jesu kjærlighet. De legger ikke skjul på sin kristne agenda, de deler av alt de har og de har tatt til seg 4 foreldre løse barn, som de fostrer opp som sine egne. Selv om det er en kristen skole er de fleste barna fra hinduistiske familier, men skolepengene er så lave så mulig slik at de som ikke har noe også kan ha en sjangse til skolegang og en fremtid. Unger kommer fra familier hvor de lever 6-7 personer på 16 kvadratmeter (dette inkluderer stue, soverom og kjøkken... bad har de ikke) Barnas foreldre jobber gjerne så mye så mulig for å få endene til å møtes, og dette gjør sitt til at de færreste av barna får den omsorgen og kjærligheten de trenger. Lederne for skolen kunne fortelle om flere barn som har kommet til troen på Jesus. Dette er et standpunkt de må ta selv, og de har gjort det utifra erfaring om at Jesus er nær. Flere unger, fra 9 års alderen og opp har bønnemøter (satt igang og gjennomført av dem selv) i friminuttene før de går ut og leker. Og gjett hva! På denne skolen skal jeg holde til mandager og torsdager til litt ut i desember!

I går var vi på skolen igjen. Jeg hadde "undervisning" i 1. 2. 3. klasse og gruppen for 3 åringer. Åhhh! ungene er helt nydelige! Til tider var det bra utfordrende å få ro på klassene, for de er vandt til å styres med hard hånd (bokstavlig talt), og det er ikke helt min stil kan du si.

Etter skolen ventet en del barn på å bli hentet. Da ble det en gylden anledning til å bare være med dem. Noen ville bare sitte på fangene våre, andre lekte og snakket vi med. Vi trenger masse forbønn i tiden fremover, med tanke på hvordan vi kan møte disse barna på en god måte, og hvordan vi kan være vittner i det vi er, gjør og sier.

Så vær gjerne med å be! - All forbønn mottas med takk og jubel:)

Første dag i Nepal

ÅÅÅ!! Nå er de første skritt på Nepalsk landjord tatt! Herlig! Det har vært noen lange timer på farten, det har for det meste bestått i lange køer, masse venting, halvsoving på harde flyplass seter, forvirring, feilinstrukser osv. Men gjennom alt dette har Gud vært så nær! VI har møtt vennligsinnede mennesker over alt. Særlig en satte spor. Han var fra Nepal og hadde et sterkt evangelist kall over livet sitt. Han delte masse herlige vitnesbyrd om mennesker som har fått sine liv forandret ved å møte Jesus. Det hele ble veldig oppmuntrende, rett og slett Gudfeldig!

Så endelig kom vi frem til Kathmandu etter enda noen lange køer for å få visum, ble vi møtt av en helt fantastisk velkomst! KP (vår kontaktperson) Radha (KP’s niese og vår nabo) og Yeshuda (en fantastisk jente fra NBCBS- SkoleLaget i Nepal) møtte oss med navneskilt, blomsterkranser og blomsterbuketter. Det kunne ikke vært en bedre velkomst!

Etter ankomsten har dagen sett litt sånn ut:

- Vi får vårt første møte med Nepal og Kathmandu gjennom vinduet på en taxi. Det myldrer av mopeder, veikryssende nepalesere, og for ikke og snakke om kuer og geiter som spaserer fritt i gatene. Ok, Kathmandu er kanskje noe av det mest spennende, eksotiske, fargerike, støyende, skitne og levende stedet jeg noen gang har opplevd!

- Camilla og Veronica er skrubbsulten! Det blir servert glo varm Nepali te, bestående av kokt vann, melk og slukker + te. Anand (vår nepalske bror) lærer så fra seg kunsten å spise nepalsk brød (rothi) med syltetøy. Nam nam.

- Det blir tatt en ”power nap” på noen minutter før vi drar for å joine den årlige NBCBS konferansen, vi får med oss sluttmøtet, nepali lunsj, samt mange nye nepalske venner. For et folkeslag nepaleserne er! Jeg tror ikke jeg har møtt noen som er så gjestfrie, vennligsinnede, varme og gode! Fellesskapet de kristne deler er også helt unikt! Utrolig kjekt å få en liten smak av det:)

- Tilbake i leiligheten får vi hilse på Maia (konene til KP og mor til Anand). Hun er en helt fantastisk dame, smilende og glad! Nok en kopp av rykende varm Nepali te blir så servert.

- Nå venter kveldens devotion kl. 8 og deretter middag -> Pappa, du skulle bare vist hvor mye hvitløk det blir brukt i maten!

Alt i alt har det vært en fantastisk dag!

Og i morgen kommer den store ildprøven. Marianne, Sigrund og Kristin … Vi skal på besøk til Maias søster;) !!! Fjordårets Nepali jenter opplevde en kraftig forspiselse nettopp på dette besøke. Har jeg forstått det riktig slet 2 av 3 med magetrøbbel i dagene som fulgte. Det blir altså spennende å se hvilket utfall det vil bli for årets Nepali girls :p Jeg tror både meg og Camilla kunne trenge litt forbønn denne dagen…

Blogging er helt nytt for meg, veldig nytt.
Men jeg drister meg inn i dette "store ukjendte", bloggen ja, så dere som vil kan få et lite innblikk i mine første små steg ut i den store verdenen.

Jeg drar til Nepal om 13 dager!
13 dager! Kjære tid.

Så velkommen skal du være til å følge meg på veien inn i det som vil bli min virkelighet de neste 6 månedene... Nepal her ai kom!