Alt er stille, veldig stille… Alt for stille.

Jeg våkner opp i halv 8 tiden denne søndagsmorgenen. Søndag er ingen helligdag i Nepal, og i dag som alle andre dager hadde jeg forventet å høre trafikkens støy trenge seg inn i den søvntunge leiligheten vår. Jeg ser på klokken, joda den er langt på dag for en vanlig nepaleser, nærmere lunshtid, men hvorfor så stille? Jeg rusler ut på altanen for å få et lite overblikk over situasjonen. Det er folk å se over alt, men hvorfor så stille? En skral sykkel humper bortover hovedgaten, og da slår det meg, INGEN BILER! Kathmandu er alltid fylt med busser, motorsykler, biler, støy og bråk, men ikke i dag. Det er ingen tuting å høre, alt er stille. Å våkne opp til stillhet er en sjelden begivenhet i Kathmandu, ikke vanskelig å skjønne at noe er i gjære.

Camilla og jeg gjør oss klar for kirken. Vell ute på gaten merker vi hvor annerledes alt er, der ligger en spenning i luften. Oppe ved motorveien ser jeg med ett årsaken til all stillheten. Maoistene er i streik! Vi snakker en ren menneskeblokade. Syklister hopper fort av syklene sine og triller stille forbil veisperringene. Skulle noen være så dumme å kjøre bilen på en dag som denne, vil maoistene gjøre det grundig klart for en at dette er IKKE dagen å gjøre det på. De står der klare, med det røde flagget høyt hevet. De 40% av landets befolkning som er tilhengere av maoistpartiet vil kreve sin rett. Hva som krever kan ingen virkelig svare på, men landet er stengt. All transport satt ut av spill. For en fotgjenger som rusler langs gatene er maoistene ingen trussel, og som hvit er man heller ikke noe mål for maoistenes protester. Med denne vissheten spaserte Camilla og jeg altså frimodig videre.

Denne dagen bærer Kathmandus bygater en helt ny stemning, en stemning av fred. Hovedgatene er nå blitt rene lekplass for både ung og voksen. Mursteiner gjør nytten som fotballmål for den som enda er sprek og har fotball-ferdighetene på plass. Ludobrett og bord er satt opp så folk med mindre kondis og mer tålmodighet også kan kjenne litt på spillegleden. Vi rusler rolig videre. Alle går i gatene, midt i gatene. Det gjør vi også. Det ser ut som rene folkevandringen. Folk trasker av gårde i et bedagelig tempo, slik bare nepalesere kan. Hvor de skal aner jeg ikke, men de har det ikke travelt. Vi setter kursen mot kirken.

Nå er det kveld og sakte, sakte begynner byen å kvikne til igjen. En og annen bil høres, og i morgen vil at være som før.. Nok en demonstrasjon har gått inn i rekken av maoistenes tilbakelagte protester. Men nå er alt som før…

…Trafikken og politikken…