Jeg møter en venninne og blir stående å prate litt. (Meg og Camilla ble tilfeldigvis invitert inn på te til henne en dag vi gikk forbi huset hennes, og siden den gang har vi hilset, smilt og vinket)I dag ble jeg stående å snakke litt med henne.
"Jeg prøver å reise til Korea!" var det første hun fortalte meg. "Å!? Når?" Spør jeg overrasket. (Det kom ganske brått på, etter som jeg vet at 10. klasse eksamenene hennes står for dør de kommende månedene.) "Jeg vet ikke, men jeg snakket med en venninnes søster i går, hun er hushjelp i Korea og tjener 60.000 rupies (4.600 kr)i måneden! Kan du tro det!? Det gjør egentlig ikke jeg. Det er for godt til å være sant!" Sier hun strålende.
På dette grunnlaget la altså min 19 årige venninnen, som enda ikke har fullført grunnskolen, planer om å reise. Uten å kunne språket, uten å ha noen jobb eller utsikter for jobbmuligheter, uten andre kontakter enn en venninnes søster i Korea, men likevel var hun klar til å dra. Så sant penger til pass, visum og billett ordnet seg.
Jeg kikker ned på de posene jeg holde i hendene. Varene er finansiert av statens lånekasse med det månedlige stipendet jeg får (ikke så langt ifra 4.600 kr. mnd).
De siste ukene har jeg vært litt på reis både i sør og øst-Nepal.
Å komme litt utenfor Katmandu dalen har gjort at jeg har fått øynene opp for hva som egentlig befinner seg i dette landet. Vi snakker alt fra verdens høyeste fjell til flat mark så langt øye kan se. Det er vinter og snø og sommer med 30-35 grader. Kontrastene er mange ikke bare når det kommer til landets geografi, men også blant mennesker. Det er en herlig blanding av mongolere og inderer,lyse og mørke, høy-kaste og lav-kaste osv. Det er likevel en ting de fleste Nepalesere har til felles -> Håpet om en bedre hverdag. For svært mange Nepalesere blir dette håpet besvart med å dra utenlands. Som nepaleserene selv sier: Du finner nepalesere i arbeid hvor ingen andre vil arbeide.
En annen venn kan fortelle om et 22 mnd. opphold i Irak. Der bodde han på et lite rom med 10 andre nepalesere, på dagtid masserte han på trøtte amerikanske soldat kropper, vasket toaletter og pusset sko. Strålende fornøgd vendte han tilbake til Nepal og sin nygifte kone, etter å ha spart opp hver månedslønn på 2.200 kr. i håp om en bedre hverdag.
For meg er det vondt og ekkelt å innse at kontraster så store som Mt. Everest og det flate lavland finnes, ikke bare i geografiens verden. Den finnes også i min verden, blant mine medmennesker og venner.
