10. Desember - Rajan

Dagens person er presidenten for studentene i NBCBS, Rajan.
At jeg skriver om han i dag har rett og slett med at han dukket opp i leiligheten vår i formidag, som han av og til finner det for godt å gjøre. Camilla og jeg sto og kjevlet ut siste rest av kakemanndeigen, så han joinet inn på sin første julekakebakst.

Rajan er en fantastisk fyr, som sprer liv, latter og glede hvor enn han er (tro meg!). Dette er en mann som ikke bryr seg om hva alle andre tenker, men lever utifra hva han mener er rett og bra. Som leder for studentene har han alles oppmerksomhet når han snakker og leder i bønn. Han er som mange andre nepalesere veldig åpen og inkluderende. Han stiller opp, er til hjelp og tar i et tak når det trengs. Rajen er vell en av de bedre vennene vi har fått så langt i Nepal. Det har blit MoMo spisin, turer på motorsykkelen, og mang en god latter i hans nærvær.


Fil. 4.4
Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!

9. Desember - Mr. KP

Siden det er første dag jeg skriver er det vell på sin plass at jeg introduserer sjefen i egen person: Mr. KP.
Til nå har han vært vår kontaktperson og sjef. Han er en meget opptatt mann og er involvert i alt fra den lokale kirken til IFES (Internasjonal Fellowship of Evangelical Students) hvor han forøvrig er den nylig tiltrådde generalsekretæren for sør-vest Asia regionene.
Dette er en mann som har lagt ned liv og egne interesser for Guds sak, og denne innstillingen har jeg mye å lære av.
Å være leder i Nepal er likevel noe litt annet enn å være leder i Norge. Lederstilen har sitt utgangspunkt i en hierarkistisk tankegang, noe som fører til at en leder har rett på respekt og lydighet. Lederens ord er lov, og da har man bare å føye seg:)

Men på hjemmebane har jeg likevel fått erfare en litt annen mann. Han leder den daglige devotionene med iver, og er inderlig hengitt når det kommer til bønn og lovprisning. Han har prøvd å forstå seg på norsk spilleglede, men måtte se forsøke tapt etter en runde ligretto..

KP er en flott Guds mann og fortjener sin respekt!

1. Sam. 12.24
Frykt bare Herren og tjen ham i sannhet, av hele deres hjerte!
Se hvor store ting han har gjort for dere!

Julekalender

Denne ideen har jeg "stjålet" fra en venn av min flotte reisevenninne Camilla.
Ideen går ut på å skrive om en ny person hver dag inntil den 24. desember.
Min tanke er å skrive om en ny nepaleser for hver dag, og ønsket er at mine kjære lesere kan få et lite innblikk i Nepal og de folkene jeg omgås. Kanskje det vil være mulig å lære litt om kultur og levesett i samme slengen?

En julekalender starter som regel 1. desember, men etter å ha blitt litt påvirket av nepalesere, så begynner jeg mine skriverier i "nepali time" – Så i mitt tilfelle blir det 9. desember, altså en smule sent..


(bildet er hentet fra: http://www.keyteq.no/sitefiles/site5000/files/artimg/keyteq-onsker-god-jul.jpg)

Alt er stille, veldig stille… Alt for stille.

Jeg våkner opp i halv 8 tiden denne søndagsmorgenen. Søndag er ingen helligdag i Nepal, og i dag som alle andre dager hadde jeg forventet å høre trafikkens støy trenge seg inn i den søvntunge leiligheten vår. Jeg ser på klokken, joda den er langt på dag for en vanlig nepaleser, nærmere lunshtid, men hvorfor så stille? Jeg rusler ut på altanen for å få et lite overblikk over situasjonen. Det er folk å se over alt, men hvorfor så stille? En skral sykkel humper bortover hovedgaten, og da slår det meg, INGEN BILER! Kathmandu er alltid fylt med busser, motorsykler, biler, støy og bråk, men ikke i dag. Det er ingen tuting å høre, alt er stille. Å våkne opp til stillhet er en sjelden begivenhet i Kathmandu, ikke vanskelig å skjønne at noe er i gjære.

Camilla og jeg gjør oss klar for kirken. Vell ute på gaten merker vi hvor annerledes alt er, der ligger en spenning i luften. Oppe ved motorveien ser jeg med ett årsaken til all stillheten. Maoistene er i streik! Vi snakker en ren menneskeblokade. Syklister hopper fort av syklene sine og triller stille forbil veisperringene. Skulle noen være så dumme å kjøre bilen på en dag som denne, vil maoistene gjøre det grundig klart for en at dette er IKKE dagen å gjøre det på. De står der klare, med det røde flagget høyt hevet. De 40% av landets befolkning som er tilhengere av maoistpartiet vil kreve sin rett. Hva som krever kan ingen virkelig svare på, men landet er stengt. All transport satt ut av spill. For en fotgjenger som rusler langs gatene er maoistene ingen trussel, og som hvit er man heller ikke noe mål for maoistenes protester. Med denne vissheten spaserte Camilla og jeg altså frimodig videre.

Denne dagen bærer Kathmandus bygater en helt ny stemning, en stemning av fred. Hovedgatene er nå blitt rene lekplass for både ung og voksen. Mursteiner gjør nytten som fotballmål for den som enda er sprek og har fotball-ferdighetene på plass. Ludobrett og bord er satt opp så folk med mindre kondis og mer tålmodighet også kan kjenne litt på spillegleden. Vi rusler rolig videre. Alle går i gatene, midt i gatene. Det gjør vi også. Det ser ut som rene folkevandringen. Folk trasker av gårde i et bedagelig tempo, slik bare nepalesere kan. Hvor de skal aner jeg ikke, men de har det ikke travelt. Vi setter kursen mot kirken.

Nå er det kveld og sakte, sakte begynner byen å kvikne til igjen. En og annen bil høres, og i morgen vil at være som før.. Nok en demonstrasjon har gått inn i rekken av maoistenes tilbakelagte protester. Men nå er alt som før…

…Trafikken og politikken…

I gode venners lag!

Her er vi på sightseeing ved Suembo Temple med en gjeng fra NBCBS... Et uforglemmelige øyeblikk:)




På tur i botanisk hage blir det også litt tid for "posing"..




Vell, når sant skal sies er jeg mektig overasket over det lave nivået på grimaser-laging her i Nepal.. Bare se selv..

Når læreren blir eleven...

Hver onsdag kveld leder meg og Camilla en biblegruppe på et sted kalt Tirannus Hall.
Tyrannus Hall fungerer som et internat hvor omtrent 20 kristne gutter fra landsbygden bor mens de studere i Kathmandu.
I begynnelsen var jeg bra spendt på hvordan det skulle gå å lede gruppen. Kristendom i Nepal er veldig nytt, de vi møter er endten første eller andre generasjons kristne. Å skulle undervise bibel for disse har vært en større utfordring enn forventet. Jeg mener, hvordan snakker man om å legge ned sitt liv for Jesus, når flere har ofret alt for Han?! Å leve som kristen i Nepal kan bety at man blir utstøtt fra familie, venner og samfunnet generelt. Familien er det sosiale og økonomiske sikkerhetsnettet for de fleste og det har derfor en helt annen betydning enn i Norge. Ikke bare er det sårt, men du mister alt, til og med din identitet. (Nepal er et gruppeorientert samfunn, og ens slektskap kan ofte være mye av fundamentet for respekt og verdi som menneske.)
For min del har det gått opp for meg den tiden jeg har tilbragt med nepalesere, at jeg har mye mer å lære fra dem enn jeg noen gang kan gi selv. Jeg kommer for å lære bort, men blir selv undervist, ikke gjennom ord men av hvordan de lever.
De kristne jeg har møtt har virkelig tatt Guds ord på alvor. De lever ett givende liv hvor de gir av tid, mat, husrom og kjærlighet.

En av de tingene jeg ønsker å lære her er nettopp det;
Å gi ubetinget!

"Nepali-girl" ...

Jeg liker å tro at en liten nepaleser begynner å ta form inni meg. I dag da vi trasket til skolen iført kurtha (10 min for sent ute, men likevell uten hastverk) fikk jeg likevell et lite tilbakeslag på den fronten.

Mitt i gaten der står det en elefant! Jeg som kun har sett én elefant tidligere stirrer som besatt. Både meg og Camilla stopper opp, peker, glor og kikker vanntro på "det underlige enorme". Dagens store atraksjon og taleemne, ingen tvil! En elefant på skoleveien, det blir det blogginlegg av ser du!
MEN! Samtidig kommer en skolebuss kjørende. Unger løper til vinduene, peker, ler og roper, men av HVA? Joda, de ler av de to rare hvite jentene kledd i kurtha, de to jentene som blir satt ut av spill på grun av en elefant, og som nå står midt i nepalitrafikkens kaos - uten å se seg for! Dagens store atraksjon og taleemne, ingen tvil!

Nei, så er det vel ikke blitt noen nepaleser av meg enda..