Jeg rusler langs gatene i Katmandu, på vei hjem etter en liten handletur i sentrum.
Jeg møter en venninne og blir stående å prate litt. (Meg og Camilla ble tilfeldigvis invitert inn på te til henne en dag vi gikk forbi huset hennes, og siden den gang har vi hilset, smilt og vinket)I dag ble jeg stående å snakke litt med henne.

"Jeg prøver å reise til Korea!" var det første hun fortalte meg. "Å!? Når?" Spør jeg overrasket. (Det kom ganske brått på, etter som jeg vet at 10. klasse eksamenene hennes står for dør de kommende månedene.) "Jeg vet ikke, men jeg snakket med en venninnes søster i går, hun er hushjelp i Korea og tjener 60.000 rupies (4.600 kr)i måneden! Kan du tro det!? Det gjør egentlig ikke jeg. Det er for godt til å være sant!" Sier hun strålende.

På dette grunnlaget la altså min 19 årige venninnen, som enda ikke har fullført grunnskolen, planer om å reise. Uten å kunne språket, uten å ha noen jobb eller utsikter for jobbmuligheter, uten andre kontakter enn en venninnes søster i Korea, men likevel var hun klar til å dra. Så sant penger til pass, visum og billett ordnet seg.

Jeg kikker ned på de posene jeg holde i hendene. Varene er finansiert av statens lånekasse med det månedlige stipendet jeg får (ikke så langt ifra 4.600 kr. mnd).



De siste ukene har jeg vært litt på reis både i sør og øst-Nepal.
Å komme litt utenfor Katmandu dalen har gjort at jeg har fått øynene opp for hva som egentlig befinner seg i dette landet. Vi snakker alt fra verdens høyeste fjell til flat mark så langt øye kan se. Det er vinter og snø og sommer med 30-35 grader. Kontrastene er mange ikke bare når det kommer til landets geografi, men også blant mennesker. Det er en herlig blanding av mongolere og inderer,lyse og mørke, høy-kaste og lav-kaste osv. Det er likevel en ting de fleste Nepalesere har til felles -> Håpet om en bedre hverdag. For svært mange Nepalesere blir dette håpet besvart med å dra utenlands. Som nepaleserene selv sier: Du finner nepalesere i arbeid hvor ingen andre vil arbeide.

En annen venn kan fortelle om et 22 mnd. opphold i Irak. Der bodde han på et lite rom med 10 andre nepalesere, på dagtid masserte han på trøtte amerikanske soldat kropper, vasket toaletter og pusset sko. Strålende fornøgd vendte han tilbake til Nepal og sin nygifte kone, etter å ha spart opp hver månedslønn på 2.200 kr. i håp om en bedre hverdag.

For meg er det vondt og ekkelt å innse at kontraster så store som Mt. Everest og det flate lavland finnes, ikke bare i geografiens verden. Den finnes også i min verden, blant mine medmennesker og venner.

Du vet du har vært en stund i Nepal når...

-Du ser en buss hvor 5 personer henger ut døren og du tenker: "Nå BEGYNNER bussene å fylles opp ja."


-Du sover som en stein uten å ense hundene som sloss i nabolaget. (NB! Det er ingen ting som heter lyd eller varme-isolert her!)


- Når naboens dolyder blir like familiære som dine egne. (Ingen bilder tilgjengelig!)

-Når du er 15 min for sent ute og likevel stopper opp for å snakke med en bekjendt, uten å ofre tiden en tanke..

-Når hver samtale innledes med 3-5 høfflighets fraser og du fortsatt planlegger 4 sidesprang om mat, helse, vær og vind før du nærmer deg samtalens kjerne..

-Når du ofrer nepali bilvask like lite tanke som norsk maskinvask..



- Når det faller seg mer naturlig å holde hender med en av samme kjønn enn å gå alene..



- Når du blir invitert til bryllup dagen før den store dagen av en tidligere venn av bruden. (Ikke samme bryllup som på bildet)


- Når du ikke lenger snur deg etter jenter som går med paraply på en strålende solskinnsdag..



-Når dagens handleliste består av:
- ett kg. løk
- ett kg. poteter
- 1/2 kg. blomkål
- 200 g. fersk ingefær



- Når du glemmer å handle mat fordi du blir så satt ut av å se noen løpe.. Har de hastverk!?

- Når det er blitt "kult" å gjøre peace tegnet på bilder igjen...


- Når du legger deg klokken 10 og tenker: "Nei, huff! Dette ble sent gitt! Jeg får legge meg til en mer fornuftig tid i morgen.."

- Når du innser at du ikke har vært i landet lenge nok, fordi du enda TENKER OVER at du IKKE reagerer på alt det "rare"...

En liten stemnings rapport

Først må jeg beklage en veldig ukomplette adventskalenderen som ble satt i gang en ivrig dag i desember. Jeg ble vel satt ut av spill av litt magetrøbbel og travle "førjulstider".

Morgenen 24. desember:
Jeg våknet opp litt senere enn vanlig, her i Nepal, denne julaftenen. Ingen vekkerklokke var satt på i dag. (Ville ikke på noen måte bryte det som måtte være av fortryllelse denne morgenen med alarmens nådeløse toner.) Ute hørtes lyder av biler, maskiner og mennesker. De var alle i full sving med sine daglige gjøremål. Det virket ikke som om noen andre enn meg og Camilla var klar over hvilken dag det var i dag. (Flertallet av nepaleserne ville vel ikke vist at det var 24. desember en gang – de bruker en annen kalender) Men der lå jeg og dro meg noen minutter til denne morgenen, i full visshet om at den store dagen endelig var kommet. I stuen var alt ryddig, juletreet på omtrendt 50 cm. sto pyntet, og varme juletoner strømmet fra noen puslete PC høytalere. Det ble tent lys, masse lys, og gardinene forble lukket denne dagen, i håp om å stenge ute alt som ikke minnet om norsk jul. Julefrokosten besto av hjemmebakte rundstykker med pizza saus og OST – noe verken meg eller Camilla hadde smakt siden vi ankom Nepal. For et gilde!



Å skulle feire jul i et land laaangt borte fra kjente og kjære er en ubeskrivelig følelse. Pinnekjøtt, pepperkaker og pyntede gater er så langt fra realiteten som det kan få blitt. Kristendomen i Nepal er relativt ny, og det gjør sitt til at julen på ingen måte blir den samme som hjemme. Det har lenge vært vanskelig å svelge det faktum at det ikke vil bli noe i nærheten av norsk jul i år.

Likevel begynner jeg å se verdien av den nepalesiske julen. Er det noe som står i fokus her, så er det JESUS. Det vi lett glemmer i alle tradisjoner, mas og julestress, er det som blir stående her. I førjulstiden Er det evangelisering, julesanger, dans og bibellesing som gjelder. Det blir sunget om Gud i gater, hjem og fra hustak. Grupper med ivrige ungdommer blir invitert til hjem og nabolag for å sprer det glade budskap.

Det deles lidenskaplig fra egne liv og møter med Jesus.

Flere hadde aldrig hørt om Jesus..
I Nepal er det over 75 forskjellige etniske grupper og det snakkes over 100 språk. Dette gjør sitt til at det er mange unådde folkegrupper enda.

En liten smak av dansingen..

Også juledagen (25. som her blir feiret) er sett på som en gylden anledning til å fortelle mennesker om Jesus. Det blir samlet til fest i kirken, med felleskap og måltid. Etterpå blir det igjen samling til bønn og mer felleskap i hjemmene.


Julekvelden:
Med alt dette i tankene fikk julen en litt annen mening enn bare gaver og pinnekjøtt.
Utover kvelden ble det bibelkos, soaking og Jesus. Igjen ble et mylder av levendelys tent i leiligheten. Både meg og Camilla var klare i finstasen, nydusjet og fine. Kakemennene var ferdig bakt og det lå en fred over hjemmet. Litt ironisk var det "Driving home for Christmas" som ble spilt på pcen i det øyeblikket. Men på sin måte gjorde også denne sangen sitt til å legge en varme over kvelden. Det skal også nevnes at det hele tre ganger ble ringt hjem på skype denne dagen. Å skulle være borte fra familien på en dag som julaften gjør at jeg kjenner litt ekstra på savn. Men dette har gjort at jeg de siste månedene mer og mer har sett verdien i familien og hvor godt det er å ha noen i ryggen når man er ute, og noen å være glad i som man om ikke så alt for lenge skal vende tilbake til.
Jeg tror ikke denne julen kunne blitt mer perfekt, omstendigehtene tatt i betraktning. Jeg har fått smake litt på hva som virkelig betyr noe, og det ville jeg ikke byttet bort for noe!

Slik så det ut i leiligheten vår denne fantastiske kvelden.

Frokosten falt sånn i smak at det ble gjentatt til kvelden...


Gledelig jul til dere alle!

10. Desember - Rajan

Dagens person er presidenten for studentene i NBCBS, Rajan.
At jeg skriver om han i dag har rett og slett med at han dukket opp i leiligheten vår i formidag, som han av og til finner det for godt å gjøre. Camilla og jeg sto og kjevlet ut siste rest av kakemanndeigen, så han joinet inn på sin første julekakebakst.

Rajan er en fantastisk fyr, som sprer liv, latter og glede hvor enn han er (tro meg!). Dette er en mann som ikke bryr seg om hva alle andre tenker, men lever utifra hva han mener er rett og bra. Som leder for studentene har han alles oppmerksomhet når han snakker og leder i bønn. Han er som mange andre nepalesere veldig åpen og inkluderende. Han stiller opp, er til hjelp og tar i et tak når det trengs. Rajen er vell en av de bedre vennene vi har fått så langt i Nepal. Det har blit MoMo spisin, turer på motorsykkelen, og mang en god latter i hans nærvær.


Fil. 4.4
Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!

9. Desember - Mr. KP

Siden det er første dag jeg skriver er det vell på sin plass at jeg introduserer sjefen i egen person: Mr. KP.
Til nå har han vært vår kontaktperson og sjef. Han er en meget opptatt mann og er involvert i alt fra den lokale kirken til IFES (Internasjonal Fellowship of Evangelical Students) hvor han forøvrig er den nylig tiltrådde generalsekretæren for sør-vest Asia regionene.
Dette er en mann som har lagt ned liv og egne interesser for Guds sak, og denne innstillingen har jeg mye å lære av.
Å være leder i Nepal er likevel noe litt annet enn å være leder i Norge. Lederstilen har sitt utgangspunkt i en hierarkistisk tankegang, noe som fører til at en leder har rett på respekt og lydighet. Lederens ord er lov, og da har man bare å føye seg:)

Men på hjemmebane har jeg likevel fått erfare en litt annen mann. Han leder den daglige devotionene med iver, og er inderlig hengitt når det kommer til bønn og lovprisning. Han har prøvd å forstå seg på norsk spilleglede, men måtte se forsøke tapt etter en runde ligretto..

KP er en flott Guds mann og fortjener sin respekt!

1. Sam. 12.24
Frykt bare Herren og tjen ham i sannhet, av hele deres hjerte!
Se hvor store ting han har gjort for dere!

Julekalender

Denne ideen har jeg "stjålet" fra en venn av min flotte reisevenninne Camilla.
Ideen går ut på å skrive om en ny person hver dag inntil den 24. desember.
Min tanke er å skrive om en ny nepaleser for hver dag, og ønsket er at mine kjære lesere kan få et lite innblikk i Nepal og de folkene jeg omgås. Kanskje det vil være mulig å lære litt om kultur og levesett i samme slengen?

En julekalender starter som regel 1. desember, men etter å ha blitt litt påvirket av nepalesere, så begynner jeg mine skriverier i "nepali time" – Så i mitt tilfelle blir det 9. desember, altså en smule sent..


(bildet er hentet fra: http://www.keyteq.no/sitefiles/site5000/files/artimg/keyteq-onsker-god-jul.jpg)

Alt er stille, veldig stille… Alt for stille.

Jeg våkner opp i halv 8 tiden denne søndagsmorgenen. Søndag er ingen helligdag i Nepal, og i dag som alle andre dager hadde jeg forventet å høre trafikkens støy trenge seg inn i den søvntunge leiligheten vår. Jeg ser på klokken, joda den er langt på dag for en vanlig nepaleser, nærmere lunshtid, men hvorfor så stille? Jeg rusler ut på altanen for å få et lite overblikk over situasjonen. Det er folk å se over alt, men hvorfor så stille? En skral sykkel humper bortover hovedgaten, og da slår det meg, INGEN BILER! Kathmandu er alltid fylt med busser, motorsykler, biler, støy og bråk, men ikke i dag. Det er ingen tuting å høre, alt er stille. Å våkne opp til stillhet er en sjelden begivenhet i Kathmandu, ikke vanskelig å skjønne at noe er i gjære.

Camilla og jeg gjør oss klar for kirken. Vell ute på gaten merker vi hvor annerledes alt er, der ligger en spenning i luften. Oppe ved motorveien ser jeg med ett årsaken til all stillheten. Maoistene er i streik! Vi snakker en ren menneskeblokade. Syklister hopper fort av syklene sine og triller stille forbil veisperringene. Skulle noen være så dumme å kjøre bilen på en dag som denne, vil maoistene gjøre det grundig klart for en at dette er IKKE dagen å gjøre det på. De står der klare, med det røde flagget høyt hevet. De 40% av landets befolkning som er tilhengere av maoistpartiet vil kreve sin rett. Hva som krever kan ingen virkelig svare på, men landet er stengt. All transport satt ut av spill. For en fotgjenger som rusler langs gatene er maoistene ingen trussel, og som hvit er man heller ikke noe mål for maoistenes protester. Med denne vissheten spaserte Camilla og jeg altså frimodig videre.

Denne dagen bærer Kathmandus bygater en helt ny stemning, en stemning av fred. Hovedgatene er nå blitt rene lekplass for både ung og voksen. Mursteiner gjør nytten som fotballmål for den som enda er sprek og har fotball-ferdighetene på plass. Ludobrett og bord er satt opp så folk med mindre kondis og mer tålmodighet også kan kjenne litt på spillegleden. Vi rusler rolig videre. Alle går i gatene, midt i gatene. Det gjør vi også. Det ser ut som rene folkevandringen. Folk trasker av gårde i et bedagelig tempo, slik bare nepalesere kan. Hvor de skal aner jeg ikke, men de har det ikke travelt. Vi setter kursen mot kirken.

Nå er det kveld og sakte, sakte begynner byen å kvikne til igjen. En og annen bil høres, og i morgen vil at være som før.. Nok en demonstrasjon har gått inn i rekken av maoistenes tilbakelagte protester. Men nå er alt som før…

…Trafikken og politikken…